Spenningen var merkbar allerede under innflygningen til Bodø lufthavn. Det fine været gav oss et glimt av malstrømmen under brua som krysser Skjærstadfjorden.

Forskjellen på flo og fjære kan være over 3 meter i området, og når 400 millioner kubikkmeter vann skal passere det trange sundet som er 150 meter bredt og 3 kilometer langt er det voldsomme krefter som slippes løs.

Vannet fosser gjennom den smale åpningen med en hastighet på over 20 knop, og det koker, syder, fosser og bobler overalt.

De berømte «kjelene», store strømvirvler som plutselig og uten forvarsel åpner seg, kan bli opptil 10–12 meter i diameter. I midten er det bare et gurglende, svart hull som forsvinner ned i dypet.

Det går mange historier om båter som har forlist i Saltstraumen, og når man ser villskapen med egne øyne er det ikke vanskelig å forstå folks fascinasjon og respekt for dette naturfenomenet.

Selv fra flyet noen hundre meter oppe i luften var det tydelig at det var kjempe­krefter i sving. Vi så på hverandre med ærefrykt i blikket – der skulle vi dykke!

Kjøreturen fra Bodø var unnagjort på en snau halvtime, og vi hadde ikke mer enn såvidt pakket ut dykke- og kamerautstyr før det ble meldt at dykkebåten var klar.

– Ingen grunn til å vente, tenkte vi, og hoppet i draktene så fort vi var kar om.

Dykkebåten må gå presis, fordi man skal dykke i strømstilla som oppstår rundt flo og fjære mens strømmen snur. Er man for sent ute blir strømmen for sterk, og man må vente 6 timer på neste anledning. Ingen tid å miste, med andre ord!



Båten manøvrerte seg gjennom strømmen som fortsatt gikk stri, men de erfarne guidene tok det hele med ro og briefet oss grundig på den første dykkeplassen, Tunnelen.

Vi ble forklart hvordan strømmen oppførte seg, hvor det var spennende jettegryter å se, og hvor man kunne finne le i bakevjer og bak berghammere. Mens vi pratet stilnet strømmen mer og mer av, og endelig ble klarsignal gitt.

Baklengs rulle ut i vannet og med ett var vi i Kong Neptuns rike – og ikke minst i hans makt. Vi sank raskt ned mot 20 meter, og sikten ble bedre og bedre jo dypere vi kom.

Nede på bunnen det liten tvil om hvilken vei vi skulle svømme – motstrøms gikk ikke, og det var bare å innstille seg på å fly med strømmen og styre med føtter og armer for å unngå å krasje med bunnen eller andre dykkere.

Under beltet av stortare som stod som vimpler i sterk vind var knausene dekket av anemoner og dødmannshånd, og store steinbit hvilte nede på bunnen.

Ute i det blå stod småseien som smeltet metall i tette stimer; de riktig store ser man helst på sensommeren og høsten når vannet er varmere.

Enkelte steder var det mulig å stoppe opp for å ta noen bilder, ellers var det bare å henge med. Etter hvert stilnet strømmen og gav oss en pause før den snudde og tok oss med tilbake dit vi kom fra.

Men først skulle vi se Tunnelen! Dette er en jettegryte som har borret seg vei tvers gjennom berget i en loddrett passasje som er en drøy meter i diameter.

Tunnelen munner ut noen meter lenger ned, og det er akkurat plass til at en dykker kan svømme gjennom. Virkelig en annerledes opplevelse!



Kvelden gikk med til finjustering av utstyr og lading av lykter, for førstedykket gav mersmak og vi var veldig spent på å se hva straumen kunne by på av natteliv.

Det pirret litt ekstra da vi satt i båten på vei ut. Natten var stille og fin, og etter hvert som havet nærmet seg fjære roet overflaten seg.

Vi ble sluppet ut i «Kaffekjelen», en stor bukt sør for Kjelen Café, midt i straumen. Dessverre var det mye rødalger i overflatelaget denne natten – det så ut som om noen hadde helt kaffegrut i vannet!

Dypere ned var det heldigvis bedre, og siden sikten på nattdykk uansett ikke er bedre enn lykten du har med fikk vi et kjempefint dykk.

Bunnen var dekket av anemoner, dødmannshånd og sjønellik, og en hærskare av eremittkreps, pyntekrabbe og trollhummer skapte et fargespill som nesten savner sidestykke.

Mot slutten av dykket kom seien inn mot land, og tusenvis av svartgrå fisk kvernet rundt oss i spiralformasjon, nysgjerrige på lys og lyder. Når man kan nattdykke i slike omgivelser blir det et minne for livet, og det er lett å glemme tid og sted.



Neste dag var det tid for å besøke Sund­straumen, som ligger sør for Saltstraumen i enden av et langt, smalt sund.

Også her står strømmen stri som en elv, men på grunn av forholdene under vann er den ikke fullt så vill og uberegnelig – bare ekstremt kraftig.

Turen innover mot Evjenakken hvor sundet er på sitt smaleste er en flott opplevelse i seg selv, med mye havørn og flott natur.

Er man heldig, kan man se hakket der øksa til Olav Tryggvason ifølge sagnet traff fjellveggen da han i harme kastet den inn sundet fordi de ikke klarte å komme inn strømmen:

Olav var på kristningstokt, og hedningen og nessekongen Raud den Rame på Godøy stod for tur. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom; blant annet hadde han ord på seg for å kunne kontrollere vær og vind.

Olav Tryggvasons menn greide ikke å ro inn strømmen, og de måtte tilslutt tilkalle biskop Sigurd for å få bukt med troll­skapen, som de mente Raud stod bak.

Biskopen stod i stavnen i full messeskrud, og ved hjelp av vievann og Guds styrke kom de seg inn sundet mens sjørøyken stod om dem på begge sider.

Det hører med til historien at Raud ikke ville la seg kristne, og det hele endte med at Olav Tryggvason tok livet av ham og stjal skipet hans.

Skipet døpte han «Ormen»; for når seglet var oppe, skulle det liksom vere vengene på draken, og dette var det venaste skipet i heile Noreg, slik det er nedskrevet i Snorre. Raud var ganske stri og egenrådig, akkurat som strømmen.



Sundstraumen kan dykkes fra begge sider, avhengig av strømmen. Vi hadde innadgående strøm og kjørte derfor ut til Evjehammeren på andre siden av det smale sundet.

Her er det bratte fine vegger, og selv om de er vakre på land kan de ikke måle seg med det vi snart skulle få se under vann.

Ikke før hadde vi sunket ned i det kalde, klare vannet før vi ble klar over det enorme anemoneteppet som dekker veggene fullstendig på alle kanter.

Innimellom er det belter med dødmanns­hånd eller hvite sjønelliker, men det er anemonene som dominerer så snart man kommer under tarebeltet.

Når strømmen er på sitt svakeste er det utrolig hva man kan finne av liv bortetter; både dvergulker, kystringbuk, troll­krabber og slangestjerner finnes nesten hvor som helst, og i rolige bakevjer kan man ligge helt stille og fotografere mens vannmassene farer forbi like ved.

Strømmen førte oss først rolig innover, i dypet under oss sto småseien i tettpakket stim og krabbene klorte seg fast mellom de fargerike anemonene.

Snart gikk det raskere og raskere, og etter hvert ble det umulig å gjøre noe mer enn å styre. Å stoppe var utelukket – vi var i strømmens vold.

Luftboblene våre ble tatt av raskere strømlag høyere opp i vannet og dratt ut som lange, brusende bånd.

Dette gav en merkelig følelse av å bevege seg fort bakover, men et raskt blikk på tareskogen og bergknausene som føk forbi gjorde raskt slutt på den illusjonen.

Vi suste videre innover sundet, anemoner og dødmannshånd var bare en grå tåke og seien kikket opp på oss. Jeg er sikker på at jeg kunne høre jubelrop.

Etter en stund svinge vi inn i en bakevje for å puste ut og ta et sikkerhetsstopp før vi gikk opp, og syntes vi hadde drevet et skikkelig langt stykke med strømmen.

En stund senere plukket vi opp to av de lokale dykkerne, nesten en kilometer lenger inn i fjorden!



Området byr ikke bare på glimrende strømdykking; like utenfor Bodø havn ligger det nydelige krigsvraket D/S Rabat, som virkelig er verdt et besøk:

Vraket ligger fra ca. 35–43 meter, og står rett opp og ned på bunnen. Noe berging ble utført på 50-tallet, men skipet er fortsatt i bemerkelsesverdig god stand.

Rabat møtte sin skjebne den 4. oktober 1943 under et alliert luftangrep hvor ytterligere ett skip ble senket og seks ble skadet. Til sammen mistet hele 357 tyskere livet under angrepet.

Det er lett å tro at man mestrer strømmen og de utfordrende forholdene når man har fått noen dykk i Saltstraumen eller Sundstraumen.

Dette er et av de desidert beste områdene for sportsdykking i Norge, ja kanskje i hele verden, men her som ellers gjelder det å lytte til kjentfolk.

Å dykke i Saltstraumen på egen hånd kan være farlig om det gjøres på galt sted til gal tid. Man må kjenne tidevanns­tabellene, vite hvilken vei strømmen går på de forskjellige plassene og kjenne til dybdene.

Vi anbefaler derfor at man skaffer seg en erfaren guide – både for å dykke sikrest mulig, men også fordi dette gir en mye morsommere opplevelse.

Guidene kjenner området, og kan vise deg mye spennende som ellers – bokstavelig talt – ville fløyet deg hus forbi. Hør på hva guiden har og si, og følg hans eller hennes anbefalinger, så er du sikret trygge og morsomme dykk.

Saltstraumen er verdens kraftigste malstrøm og dykkingen er rett og slett spektakulær. I området finnes det forøvrig også fine, rolige dykkeplasser uten strøm, så man må ikke la seg rive med.