Magasin

Vi har rundt 130 forskjellige arter av nakensnegler i Norge, og mange av dem er relativt lette å finne. For undervanns­fotografer er det et eldorado av former og farger å feste på minnebrikken.

Det latinske navnet på nakensnegler er nudibranchia. Det har ikke noe med at de mangler sneglehus å gjøre – det betyr «naken gjelle». Hos nakensneglene sitter gjellene enten i en krans på bakkroppen, eller som fingerliknende eller forgrenede utvekster på ryggen.

Her kan du bli med på en liten reise i nakensneglenes verden, og både se bilder av og lære litt mer om noen av artene du kan finne langs kysten. Du får også noen tips til hvor du bør lete!

Arten Favorinus blianus lever av eggene til andre nakensnegler. Artsnavnet stammer fra fiskeværet Blia, der arten ble funnet og beskrevet første gang i 1974.

På grunn av den spesielle føden finner man ofte denne arten og den nært beslektede F. branchialis i nærheten av andre nakensnegler som legger egg.

Iblant kan man også finne dem under steiner eller tomme skjell på bunnen, og ting tyder på at det er her de legger sine egne egg. Snu gjerne forsiktig på tomme skjell – men husk og legge dem tilbake slik du fant dem så skjulestedet ikke forsvinner.

Den sjeldne Berghia norvegica finnes også under steiner, gjerne på grov skjellsand der de kan grave seg ned. Arten ble funnet første gang i Trondheimsfjorden i 1939 og beskrevet for vitenskapen av den svenske zoologen Nils Hjalmar Odhner.

Siden ble arten glemt, og den neste observasjonen ble ikke gjort før i 2012 på husrevet hos Gulen Dykkesenter. Siden har den blitt funnet noen få andre steder, blant annet utenfor Kristiansund og i Øygarden vest for Bergen.

Arten er iøyenfallende og kraftig oransje farge. Siden den lever nedgravd store deler av tiden må man virkelig lete godt for å finne den – sjekk under steiner på 20–25 meters dyp.

Alle nakensnegler er rovdyr, og det er nesten ikke en eneste dyregruppe i havet som får være i fred for disse grådige småtassene.

De spiser en rekke forskjellige arter av hydroider, mosdyr, anemoner, sjøpunger, svamp, bløtkoraller og maneter, og vi har til og med arter som lever av rur og egg fra fisk og blekksprut – eller andre nakensnegler.

Nakensneglene bruker ofte stoffer fra maten for å produsere stoffer som gjør at de smaker vondt, eller de stjeler neslecellene fra byttet. Dette gjør at de er svært få arter som livnærer seg på nakensnegler, og dermed klarer de seg helt fint uten skall.

Både Rubramoena rubescens og Cumanotus beaumonti lever av hydroider, men helt forskjellige arter: Rubramoena beiter på flere arter i slektene Halecium og Sertularia, mens Cumanotus foretrekker den store hydroiden Corymorpha nutans.

Det gjør at den sistnevnte ofte dukker opp senere på året enn mange andre nakensnegler – føden må først være til stede. Se etter den i mai og utover sommeren, når hydroiden dukker opp på sandbunn på 15–20 meters dyp.

Artene i slektene Rubramoena, Cuthona, Cuthonella og Catriona finnes vanligvis lettest fra fjæresonen og ned til tarebeltet i mars/april, når det er skikkelig kaldt i vannet.

Polycera quadrilineata er en av de vanligste artene langs kysten, og finnes gjerne på alger og tare på grunt vann, der den spiser mosdyr.

Den kan av og til opptre i en variant med gråblå eller svarte striper langs kroppen, og det var sannsynligvis disse som gav opphav til det latinske navnet som betyr «fire linjer».

Polycera quadrilineata er nært beslektet med søsterarten P. norvegica, som ble beskrevet så sent som i 2020. Den kan også være snarlik artene P. faeroensis og P. kernowensis – den sistnevnte beskrevet som egen art først i 2021.

Tritonia hombergii kalles gjerne korallsnegl på norsk, fordi den lever av lærkorallen dødmannshånd. Siden føden er tilgjengelig hele året kan denne arten bli 2–3 år gammel, motsetning til de fleste nakensneglene som bare lever noen måneder.

Den er også vår største nakensnegl, og kan bli opp mot 20 centimeter lang. Den har en bred og flat kropp, mange tuberkler på ryggen og et kraftig munnslør.

I forbindelse med feltarbeid i Norge på 1990-tallet fikk en student hevelser i hendene etter å ha håndtert et stort individ av denne arten – så kraftige er stoffene den produserer for å forsvare seg.

Noen av de mest iøynefallende artene i våre farvann er de man finner i slektene Fjordia og Gulenia. De har lange, røde tentakler på ryggen, og kan bli opptil 6–7 lange.

Ytterst på tuppene legger man merke til en hvit «hette». Inni denne kan sneglen lagre nesleceller fra hydroidene de spiser, og bruke dem til å forsvare seg mot rovdyr. Hvis en fisk prøver å ta en bit svir det på tungen!

Tidligere het disse artene Flabellina eller Coryphella, og man finner dem fortsatt under disse navnene i bøker og på nett. Det har skjedd en stor utvikling de siste årene etter at denne gruppen ble undersøkt med DNA barcoding – og forskerne er ikke alltid enige om inndelingen.

Den hvite og gule Limacia clavigera er en av våre vanligste arter, og er ofte en av de første nakensneglene ferske dykkere oppdager.

Man finner den typisk på alger eller tareblader som er bevokst med kolonimosdyret Membranipora membranacea, som ikke overraskende er denne nakensneglens føde.

Tuberklene eller «klubbene» på ryggen inneholder spesielle kjertler som produserer kjemikalier som gjør at sneglen smaker vondt, og sammen med den gule varselfargen gjør dette at rovdyr holder seg unna.

Carronella pellucida har lysende, gjennomskinnelig hvit kropp og svært lange rinoforer som peker i bue fremover. Fargen er ofte skarpt purpurrød.

Arten blir opptil 40 mm lang, og finnes langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Nordkapp. Den er også rapportert ved den amerikanske østkysten.

På menyen står forskjellige typer hydroider, og som artene slekten Coryphella stjeler den neslecellene fra disse og bruker dem til sitt egen forsvar.

Facelina bostoniensis er en stor nakensnegle som kan bli over 55 mm lang. Den har svært lange munntentakler og rinoforer (hodetentakler) med tydelige lameller mot tuppene.

Den er svært allsidig i matveien, og spiser en rekke forskjellige hydroider, men også det bunnlevende polyppstadiet til glassmaneter. Den er også rapportert å kunne spise andre nakensnegler!

Arten finnes på grunt vann og ned til 180 meters dyp, og er utbredt langs hele Norskekysten til Finnmark. Den finnes også langs østkysten av Nord-Amerika – derav navnet bostoniensis.

Nakensneglene er hermafroditter, hvilket betyr at de har både hannlige og hunnlige kjønnsorganser. Dette er smart, fordi det gjør at begge individene kan befruktes samtidig.

Dette dobler sjansene for å finne en make, og produserer dobbelt så mye avkom. Nakensneglene kan produsere hundrevis eller tusenvis av egg, og har en svært effektiv reproduksjon.

De parer seg ved at sneglene plasserer seg med høyresiden mot hverandre, og utveksler sperm via kjønnsåpningene som sitter på denne siden. Ser du et par i denne 69-stillingen i fremtiden, vet du hva som foregår!

Eggene legges i lange bånd formet som rosetter eller spiraler på bunnen. Larvene har en frittsvømmende fase, og da har de faktisk et ørlite sneglehus. Dette forsvinner når de bunnslår, noe som ofte bare skjer hvis det finnes riktig føde.

Enkelte arter, som Zelentia ninel og Cadlina laevis, har direkte utvikling og eggene klekkes til bittesmå kopier av voksne snegler.

Levealderen er tett knyttet til føden. Arter som spiser kortlivede organismer har vanligvis én til to generasjoner årlig, mens arter med stabil føde (som dødmannshånd og anemoner) kan bli to år eller eldre.

Diaphorodoris luteocinta er en liten nakensnegle som bare blir ca. 10mm lang. De spesielle fargetegningene gjør at den ikke kan forveksles med andre arter i våre farvann.

Artsnavnet luteocincta betyr «gult belte» på latin, og er dermed svært beskrivende. Den har vanligvis rødt pigment på ryggen, men det kan dukke opp eksemplarer der dette her veldig svakt.

Et litt pussig trekk ved denne arten er at den veldig ofte ser ut til å like å sitte på loddrette flater, på bergveggen eller store steiner. Dermed kan det lønne seg å kikke ekstra godt etter her!

I Norge har vi til sammen 10 arter i de to slektene Amphorina og Eubranchus, blant annet Amphorina farrani og Eubranchus scintillans som er avbildet ovenfor.

Den sistnevnte ble i 2022 skilt ut fra arten Eubranchus exiguus. Denne har man lenge trodd var svært vanlig i Norge, men senere har det vist seg at mange av observasjonene er E. scintillans.

Disse to slektene har vært gjenstand for omfattende navneendringer de siste årene, og flere nye arter er beskrevet.

De finnes ofte på relativt grunt vann, typisk fra 3–12 meters dyp. De sitter ofte på alger eller tareblader, der de beiter på en rekke forskjellige små hydoider som vokser på algene.

Hero formosa anses for å være sjelden, og siden den liker å grave seg ned under steiner er den ikke lett å oppdage. Den virker å være mer aktiv om natten, og fargen kan være nesten hvit, gulaktig, rosa eller rød.

Mange av de rundt 130 artene som finnes i Norge er minst like fargerike og flotte som de man finner i tropene. Sesongen starter gjerne rundt nyttår, og de fleste artene finnes på 0–30 meters dyp frem til sommeren.

For de som har lyst til å lære mer om de enkelte artene har vi linket alle de latinske navnene til de norske beskrivelsene som finnes på Artsdatabanken. Der finnes et vell av informasjon om alle artene som er registrert i norske farvann!

Kilder: Dyreliv i Havet, Artsdatabanken