I 2021 ble det gitt ut en ny rødlisterapport i Norge. Mange ble overrasket da villaksen kom på lista over truede arter.

Mange vassdrag er utsatt for utbygging, vannkraft og forurensing. For villaksens del er også laksenæringen og beskatning en del av trusselbildet, men hva med resten av artene som lever i våre elver og innsjøer?


Han mener det finnes en del dokumentasjon på artsmangfold i norske ferskvann, men at dette er utredninger bestilt av for eksempel offent­lige institusjoner eller utbyggere. Informa­sjonen blir i liten grad tilgjengelig for andre.





– Fra slutten av 80-tallet og de neste førti årene er det nesten ikke gjennomført relevante studier på artene som Artsdatabanken har registrert på rødlistene eller på fremmedarts­listen, sier Vøllestad.

– Jeg tolker det til at vi har mangelfull kunn­skap om de fleste av disse artene. Hvordan skal vi da forvalte dem forsvarlig? spør han.



Vøllestad forklarer at mye av forskningen er rettet mot arter som har økonomisk og sosial betydning.

Når forvaltningen skal vurdere vassdrags­utbygginger forsøker de å ta hensyn til laks og ørret, men det er gjerne flere arter som holder til i de samme elvene.

Dette er våre ferskvannsfisk

Disse kan gyte og vandre i elvene på helt andre tidspunkt, og derfor er det viktig å vite mer om disse artenes økologi, og ikke bare selve utbredelsen.

– Mange deler fiskene inn i fisk og ufisk. Ufisk er alle de vi ikke er interesserte i, sukker Vøllestad.

LES OGSÅ

Hvorfor er det sild i Landvikvannet?

Han sier at et av funnene som overrasker, er at det ikke finnes dokumentasjon på arter på rødlista. For eksempel er fisken havniøye vurdert som nær truet. Likevel fant han ingen vitenskapelige artikler publisert om denne arten på førti år.

Det samme gjelder for arktisk niøye. Den er vurdert som sårbar. To andre arter, asp og flire, har blitt reklassifisert, uten at det foreligger data for at de skal ligge i en annen kategori.





– Endringene i klassifisering skyldes nye regler eller en annen tolkning av den samme infor­masjonen, sier Vøllestad. Slik er det for flere arter.

– Det ser ikke ut som forvaltningen gjør tiltak med sikte på å øke kunnskapen, sier Vøllestad. Hvordan skal man kunne forvalte truede arter uten relevant kunnskap? I verste fall kan manglende informasjon føre til at det blir fattet vedtak som gjør at vi kan miste arter lokalt.



En av artene på listen over fremmede arter i Norge er gullfisk. Den er vurdert som å ha høy risiko, men ifølge Vøllestad foreligger det lite dokumentasjon på at den utgjør en trussel.

Blant de tolv artene som regnes som fremmede i Norge er det lite kunnskap om hvordan disse artene faktisk opptrer i naturen.





– Dvergmalle er innført til Norge, men antas å ha lav økologisk risiko, uten at det foreligger studier fra norske forhold som kan støtte denne vurderingen.

Det største problemet, mener Vøllestad, er at de som sitter på praktisk feltkunnskap og er gode på å identifisere arter ikke fører kunn­skapen videre. Ferskvannsøkologi er i praksis et utrydningstruet fagfelt.



– Vi har investert for lite i kunnskapsutvikling over tid. De gamle fagene forsvinner. Dette er ikke et særnorsk problem, men det gjør at det er få folk som er i stand til å «kjenne igjen ting», forklarer han.

Artskunnskapen i befolkningen generelt er lav, men det er et større problem at den også er det blant fagfolk. Han frykter at når hans gene­rasjon snart går av med pensjon er det få forskere igjen som også er gode på dette.

Fremmed fisk utgjør risiko

– Hvilke konsekvenser kan det få?

– Det mest nærliggende at det blir fattet forvaltningsvedtak som faktisk virker mot sin hensikt, som jeg mener bør være å sikre vår biodiversitet så godt som mulig. Det er mange trusler der ute, manglende kunnskap burde ikke være en av dem.