Tross de to navnene er dette én og samme art, der hannen heter «kall» og hunnen kalles «kjeks». Navnet stammer fra norrønt kokkr som betyr klump, mens «kall» er et gammelt dialektord for mann eller kar, med røtter i norrønt karl.

På latin heter arten Cyclopterus lumpus, og den er både biologisk fascinerende, et spennende fotomotiv og alltid et høyde­punkt når du finner den på et dykk.

Hunnene blir opptil 60 cm lange og kan veie 5,5 kilo, mens hannene vanligvis bare blir ca. halvparten så store. Arten vokser sakte, og kan bli opptil 12 år gammel.

Rognkjeksen hjemme i familien Cyclopteridae, som er delt inn i seks slekter med totalt 28 arter.

Artsmangfoldet er størst i Stillehavet, mens vi i norske farvann (inkludert Svalbard) har fire arter – rognkjeks, vortekjeks, svartkjeks og dvergkjeks.

Rognkjeks finnes i hele det nordlige Atlanterhavet, fra Portugal i sør til Grønland og Svalbard i nord, og er et vanlig syn langs hele Norskekysten.

Utenom gytetiden lever rognkjeksen for det meste pelagisk i de øvre vannlagene, men kan finnes på dyp helt ned til 150 meter. Det rapporteres at bestanden kan flytte seg mye rundt.

Den beveger seg langsomt sammenliknet med strømlinjeformede fisk som laks og makrell, men til tross for den klumpete kroppen er den en aktiv svømmer.

Nyere forskning har vist at rognkjeksen kan tilbakelegge store avstander, og målinger gjort av Havforskningsinstituttet har vist avstander på opptil 1.623 kilometer mellom merking og gjenfangst.

Som kompensasjon for manglende fart har naturen utstyrt rognkjeksen med en smart løsning: Bukfinnene er vokst sammen til en sugeskål, slik at den kan feste seg til alger og steiner for å hvile.

Dykkere ser vanligvis rognkjeks i gyte­perioden fra januar til mai. Da vandrer de opp fra dypet og kommer inn på grunt vann der både dykkere, snorklere og fridykkere kan få flotte opplevelser.

Mens hunnen forblir gråblå eller grønnlig, gjennomgår hannen en dramatisk forvandling: Buken og finnene hans skifter farge til en intens oransjerød farge for å signalisere at han er klar for paring.

Når han har valgt en passende reirplass lokker han til seg flere hunner, som legger en gul, rosa eller rødlig eggmasse med opptil 300.000 egg.

Kommer man over eggmasse med flere farger kan det være et tegn på at flere hunner har vært involvert. Når gytingen er over forlater hunnene åstedet, og overlater ansvaret til hannen.

Han bruker sugeskålen til å feste seg ved siden av eggene, og forsvarer dem aggressivt mot rovdyr. Han fjerner døde egg, og vifter friskt, oksygenrikt vann over eggene med finnene til de klekkes etter ca. 60 dager.

Eggene legges ofte på bare få meters dyp, noen ganger så grunt at de nesten kan gå tørre på storfjære.

Selv da blir hannen værende, og kan bli offer for måker eller annen fugl. Rognkall kan også påtreffes på vrak, siden de ser ut til å foretrekke reirplasser med litt strøm.

De gule eller rødlige ungene ser nesten ut som rumpetroll, og gjemmer seg ofte blant alger i fjæra eller i tareskogen. Når de blir et par centimeter store er de noe av det søteste man finner under vann.

Mens rognkallen vokter eggene tar han ikke til seg føde, men i motsetning til andre fiskearter med liknende atferd pleier han å overleve strabasene.

Rognkjeksen er ikke spesielt kresen, og fordi den svømmer sakte er den avhengig av å kunne snike seg innpå byttet eller spise ting som ikke beveger seg så fort.

Den lever av små krepsdyr, planktoniske larver, bløtdyr og småfisk, og i tillegg noe som er sjelden blant fisk i våre farvann – maneter. Den tåler neslecellene godt, og kan til og med sette til livs brennmaneter.

Tradisjonelt har ikke rognkjeksen blitt utnyttet som matfisk, men den spises i Danmark, Nord-Tyskland og på Island trass i at kjøttet er løst.

Danskene kaller den for «stenbider», som ikke må forveksles med vår norske steibit. Navnet henspiller på at den kan «bite seg fast» på steiner med sugeskiven.

Siden 1950-tallet har rognen blitt brukt som kaviar. Fisket for foregår hoved­sakelig mellom Lofoten og Varanger­halvøya under gytesesongen i april–juni.

I nyere tid har rognkjeks blitt brukt som pussefisk i lakseoppdrett, siden den har en forkjærlighet for lakselus.

Dette har vist reg relativt effektivt, og i toppåret 2019 gikk det med 61 millioner fisk i oppdrettsnæringen. Dødeligheten er imidlertid så høy som 46%.

Dette, sammen med fokus på dyrevelferd, har ført til at praksisen er omdiskutert. Siden 2023 har antallet stabilisert seg på rundt 30 millioner fisk årlig, som delvis kommer fra oppdrett.

Når rognkallen vokter eggene er den ganske stasjonær, og dykkere kan komme tett innpå den. Dette gjør det relativt enkelt å komponere gode bilder.

De store øynene, den lille trutmunnen og den klumpete, fargerike kroppen med sju rekker med beinkuter på sidene gjør rognkallen til et spennende fotomotiv.

Har du en makrolinse kan du fange nærbilder og detaljer av fisken, men det er også verdt å fotografere den med vidvinkel for å få med hele eggmassen og litt av omgivelsene.

Eggene er også verdt å fotografere, særlig hvis man er heldig og finner dem like før klekking når tusenvis av små par med øyne kikker i kameraet.

Husk at hannen kan bli stresset hvis du er for nærgående eller bruker for lang tid i nærheten av ham og eggene han passer på. Du må ikke ta på fisken eller eggene.

Det er viktig å være en hensynsfull undervannsfotograf! Begrens blitsbruken til noen få bilder for å unngå stress, og gjør fotoseansen så kort som mulig.

Kilder: Wikipedia, Artsdatabanken