Kutlingfamilien (Gobiidae) er den største familien av marine fisker med over 2.000 arter fordelt på drøyt 200 slekter. I norske farvann finner vi 13 forskjellige arter.

Et av særtrekkene med kutlinger er at de to bukfinnene er sammenvokst til en sugeskål.

Denne bruker fisken til å holde seg fast i tang, stein eller tomme skjell på bunnen, noe som gjør den i stand til å leve på føderike steder med litt strøm.

Kutlingene lever hovedsaklig av små krepsdyr, børsteormer og ulike bløtdyr, og er selv viktig føde for større fisk som torsk, hyse og forskjellige flatfisk.

En litt lettere måte å kjenne igjen kutlinger på er at de har to ryggfinner; en mindre foran og en lengre bak.

Hos den lille ulkekutlingen som blir bare fire centimeter lang, er den første ryggfinnen svært stor og har flotte farger – spesielt i paringstiden.

Den største arten i norske farvann er svartkutlingen, som blir 17 cm lang og 3 år gammel. Det fleste artene oppnår en størrelse på 8–12 cm.

De fleste kutlingene er utpregede bunnfisk, som ofte finnes på svært grunt vann. De forskjellige artene har spesialisert seg på ulike levesteder, noe som gjenspeiler seg i mange av navnene:

Svartkutling, sandkutling, tangkutling, krystallkutling, glasskutling, piggkutling, ulkekutling, rødflekket kutling, spisshalet kutling, mudderkutling, bergkutling, leirkutling og småkutling.

Småkutlingen er ikke bare vår minste kutling med en maksimal lengde på bare 2,4 cm – den er også vår nyeste kutlingart:

Den ble oppdaget så sent som i 2015 av Rudolf Svensen i Rongesundet i Øygarden vest for Bergen. På grunn av størrelsen og den gode kamuflasjen er dette en utfordrende fisk å finne.

Både hannen og hunnen har et bredt, hvitt bånd under fremre ryggfinne, et brunt bånd under bakre ryggfinne og hvitt bånd på spolen.

Til tross for de beskrivende navnene er mange av artene er svært like og kan være vanskelige å identifisere.

En god håndbok, som Dyreliv i Havet, er nødvendig – men selv da kreves det gode bilder eller innfangede eksemplarer.

Kikker man litt etter når man dykker skal det nesten godt gjøres å ikke se noen kutlinger, nesten uansett hvor man befinner seg!

To av kutlingartene våre har et litt annet levevis enn de andre – krystallkutlingen og glasskutlingen.

Disse to lever mer pelagisk og er ikke utpregede bunnfisk. Man kan ofte komme over små stimer av dem på nattdykk, hvor den kvikksølv-liknende magesekken reflekterer lyset fra dykkelykten.

Det er svært vanskelig å skille de to artene fra hverandre, særlig siden man ofte ikke får mer enn et glimt av dem før det skvetter avgårde.

Noen av artene, som den rødflekkede kutlingen, kan være ganske sky, mens sandkutlinger gjerne følger etter dykkere som svømmer nært bunnen, for da virvles det opp småting som kan være spiselige.

Kutlingene formerer seg i juni/juli, og det er hannen som har til oppgave å vokte eggene til de klekkes.

Ofte kan man komme over kutlinger som kikker frem under et tomt skjell, og er det rette tiden på året kan man være ganske sikker på at de ligger på egg.

Tangkutlingen legger av og til sine egg i et sammenrullet tareblad – men uansett yngleplass har kutlingene god bruk for sugeskålen under buken.

De fleste kutlingene gyter bare én gang, og dør etterpå. Til gjengjeld får de svært mange unger – den rødflekkede kutlingen kan for eksempel legge opptil 12.000 egg.

Denne arten er i en særstilling hos fordi den egentlig ikke hører hjemme her. Den dukket opp på sør- og vestkysten på 1980-tallet, og har spredt seg nordover i et imponerende tempo.

I dag er den vanlig langs hele vestkysten, og noe mer sparsomt i Trøndelag. Det nordligste funnet er ifølge Artsdata­banken gjort like utenfor Bodø.

I takt med at klimaendringene gjør havet varmere er det flere kutlingarter som kan være på vei til våre farvann. Først og fremst venter forskerne på dørstokkarten svartmunnet kutling, som allerede er observert i Sverige.

I tillegg kan arter som Ponticola kessleri, Babka gymnotrachelus, Neogobius fluviatilis, Proterorhinus marmoratus og Proterorhinus semilunaris være på vei nordover. Tiden vil vise om de dukker opp her, så det er bare å holde øynene åpne på neste dykk!