Magasin

Hvalåten, ofte kalt «havengel», svever gjennom vannmassene med en eleganse som står i sterk kontrast til det iskalde miljøet den lever i.

For dykkere er møtet med denne nesten gjennomsiktige skjønnheten et av vinterens desiderte høydepunkter – og enkelte ganger kan de opptre i tusenvis.

Bak det engleaktige ytre skjuler det seg imidlertid et spesialisert og nådeløst rovdyr med en livsstil som er perfekt tilpasset livet i nord.

Hvalåte (Clione limacina) er en pelagisk snegle, noe som betyr at den lever fritt i vannmassene i stedet for å krype på bunnen.

Den tilhører ordenen vingesnegler (Pteropoda), et navn den har fått på grunn av de to vingelignende utvekstene (parapodier) den bruker til å svømme med.

Mens dens nære slektninger bærer tynne kalkhus, tilhører hvalåten gruppen Gymnosomata, som betyr «naken kropp». Som voksen har den kvittet seg med skallet for å oppnå nøytral oppdrift og spare energi.

Kroppen er torpedoformet og gjennomskinnelig, gjerne med en lengde på 2–4 centimeter i våre farvann.

I kaldere, arktiske strøk kan fenomenet polargigantisme gjøre at de blir opptil 8 centimeter lange.

Det mest iøynefallende trekket er de indre organene – leveren og gonadene – som lyser opp som en rubinrød eller oransje kjerne inne i den glassklare kroppen.



Til tross for kallenavnet «havengel» er hvalåten egentlig en liten djevel. Den er ekstremt spesialisert og lever nesten utelukkende av en annen vingesnegle: Flueåte.

Flueåten (Limacina helicina) har et tynt skall og flyter passivt med strømmen, men den er hvalåtens eneste kilde til livsopphold.

Jaktmetoden er effektiv og brutal: Når hvalåten får ferten av et bytte, skyter den ut seks lange tentakler, kalt bukkalkjegler, fra hodet.

Disse griper tak i offerets skall og vender det slik at åpningen peker mot hvalåtens munn. Deretter vrenges to sekker med harde kroker av kitin ut, som trenger inn i skallet og drar byttet ut.

Hele prosessen kan ta opptil 30 minutter, og sneglen slukes hel. Mislykkes den med å fange byttet har den en utrolig evne til å klare seg uten mat:

Hvalåten kan klare seg i opptil ett år uten føde ved å tære på egne fettreserver og krympe i størrelse.

Formeringen hos hvalåter er en fascinerende prosess. De er hermafroditter (tvekjønnede), noe som betyr at hvert individ utvikler både hannlige og hunnlige kjønnsorganer.

De starter livet som hanner og utvikler eggceller etter hvert som de blir eldre. Dette sikrer at når to voksne individer møtes i det store havet, kan de nesten alltid parre seg.

Selve parringen foregår ved at to individer kobler seg sammen buk mot buk og driver vertikalt i vannet mens de befrukter hverandre gjensidig.

Eggene legges som frittflytende, geléaktige strenger. Når larvene klekkes har de faktisk et lite skall, men dette kastes når dyret gjennomgår metamorfose og blir voksen.

Navnet «hvalåte» har røtter langt tilbake i tid og beskriver artens økologiske rolle. Hvalfangere observerte tidlig at der det var mye av disse sneglene i vannet, var det også ofte hval.

Spesielt bardehvaler, som grønlandshval og retthval, beiter på planktonet. Selv om hvalåten er liten, opptrer den ofte i enorme svermer som utgjør en betydelig biomasse.

De er rike på fett og lipider, noe som gjør dem til energirik kost ikke bare for hval, men også for sjøfugl og mange fiskeslag som sild og laks.

I engelsk språkdrakt finnes begrepet "whale food" dokumentert tilbake til 1700-tallet, noe som understreker denne koblingen.

Arten har en sirkumpolar utbredelse og finnes i hele Nord-Atlanteren, Nordsjøen og langs hele norskekysten opp til Svalbard. De trives best i kalde vannmasser og følger gjerne havstrømmene.

For dykkere som ønsker å oppleve disse skapningene, gjelder det å vite når og hvor man skal lete, for hvalåten er sesongbetont langs kysten vår.

Vanligvis lever de ute på det åpne havet, og det er vanligvis etter noen dager med pålandsvind at dykkere kan oppleve dem langs kysten.

Selv om den finnes langst hele kysten virker den å være vanligere nært land på Sørlandet, muligens på grunn av dominerende sørvestlig vind.

Langs vestkysten og nordover finner man den inne i fjordene etter vestavind. Det er spesielt på sikkerhetsstopp at den gjerne dukker opp.

Den beste tiden er vinteren og tidlig vår, fra januar til april. Da er vannet kaldest, og sikten er ofte på sitt beste før våroppblomstringen starter.

Når du dykker kan du se etter dem i de øvre vannlagene. De samler seg ofte i haloklinen – skillet der ferskvann fra land møter saltvannet i fjorden.