Det finnes vrak i grunne elver og bukter, ute langs kysten og nede i dyphavet. Mange av skipene sank under katastrofer – noen i storm eller etter å ha gått på grunn, andre i kamp eller kollisjoner med andre fartøyer.

Skipsvrak som RMS Titanic, RMS Lusitania og USS Monitor forteller historier om menneskelig mot og offer, sunkne skatter og uløste mysterier. Men det er også en annen side ved historiene, som ikke har noe med mennesker å gjøre.

– Jeg har studert biologien på skipsvrak i USA og internasjonalt i 14 år. Gjennom dette arbeidet har jeg lært at vrak ikke bare er kulturelt viktige, men også kan være biologiske skatter som skaper habitat for ulike samfunn av marint liv, forteller marinbiolog Avery Paxton.

Nylig ledet hun et internasjonalt team av biologer og arkeologer som forsøkte å belyse hvordan denne forandringen skjer. Forskningen beskriver hvordan skipsvrak kan få et nytt liv som habitater for marint liv.



Større skip er laget av metall eller tre, og når et fartøy synker tilfører det en fremmed, kunstig struktur til havbunnen.

For eksempel ble tankskipet E. M. Clark liggende på en relativt flat sandbunn etter at det ble torpedert av en tysk ubåt i 1942. I dag ruver det intakte vraket over havbunnen i North Carolina som en skyskraper, og skaper en oase i sanden.

Skapningene som bor på og rundt skipsvrak er så mangfoldige og tallrike at forskere ofte kaller dem «levende vrak». Marint liv, alt fra mikroskopiske dyr til noen av de største dyrene i havet, kan finne et hjem på vrakene.

Fargerike koraller og svamper dekker vraket, mens sølvfargede fiskestimer piler mellom master og rundt overbygninger, jaget av elegante og raske rovdyr. Haier holder iblant til på vrak, sannsynligvis for å fine hvile eller byttedyr.

Forvandlingen fra et fartøy i drift til en blomstrende metropol for marint liv har alltid en helt spesiell historie, som begynner med forliset eller senkingen. Deretter følger en sekvens av liv som ankommer vraket og begynner å vokse.

Små mikrober som er usynlige for det blotte øyet fester seg først på vrakets overflate og danner et teppe av celler, kalt en biofilm. Dette belegget bidrar til å gjøre metallet egnet som substrat hvor larver av svamper og koraller kan slå seg ned og vokse.

Større dyr som fisk dukker noen ganger opp bare minutter etter at et skip synker. Småfisk gjemmer seg i sprekker og hulrom, mens store haier glir rolig rundt vraket. Havskilpadder og sel kan også holde til rundt vrak.

Skipsvrak huser mengder av marint liv som gjør dem til hotspots for biologisk mangfold. Mikrobene som forvandler vraket til et habitat beriker også den omkringliggende sanden.

Undersøkelser av dype vrak i Mexico­golfen viser at et område med økt mikrobielt mangfold stråler 200–300 meter ut fra vraket i alle retninger. I Atlanterhavet samles tusenvis av havabbor rundt og inne i skipsvrak.

Vrak kan også tjene som rasteplass for dyr som flytter fra ett sted til et annet. Dette er dokumentert i områder av verden med tette konsentrasjoner av vrak, som utenfor North Carolina, hvor hundrevis av skip har gått ned i stormer og krig.

I dette området, som populært kalles «Graveyard of the Atlantic», følger fisk sannsynligvis de øylignende skipsvrakene når de beveger seg nord- eller sørover fra ekvator for å finne gunstige vanntempe­raturer når klimaendringer varmer havene.

Forskere har også observert sandtiger­haier som svømmer fra ett vrak til et annet, og kanskje bruker dem som hvilesteder under migrasjon.

I dyphavet kan liv som vokser på vrak til og med generere energi. Rørormer som vokser på organiske vrakmaterialer som papir, bomull og tre er vert for bakterier som produserer kjemisk energi.

Slike rørormkolonier er blant annet dokumentert på vraket av luksusyachten M/Y Anona i Mexicogulfen.

Til tross for den biologiske verdien kan skipsvrak også true livet under vann, ved at de endrer eller ødelegger de naturlige habitatene, forårsaker forurensning eller sprer invaderende arter.

Når et skip synker, kan det skade eller ødelegge havbunnen. I et godt dokumentert tilfelle på Line-øyene i det sentrale Stillehavet sank et jernskip på et korallrev. Jerninfusjonen reduserte korallveksten betydelig, og revet ble overgrodd av alger.

Skip har også med seg forurensning i form av drivstoff eller last. Når vraket brytes ned, slipper dette ut i mijøet rundt vraket. Risikonivået avhenger av hvor mye drivstoff skipet hadde om bord, og hvor intakt vraket er.

En undersøkelse viste at effekter av forurensning fra skipsvrak kan oppdages i mikrober opptil 80 år etter forliset.

Skipsvrak kan også utilsiktet bidra til spredning av fremmede og uønskede arter. Vrak er nye strukturer som fremmedarter kan slå seg ned på, vokse og bruke som et utgangspunkt for å utvide til andre habitater.

Invaderede solkoraller har spredt seg på skipsvrak fra andre verdenskrig utenfor Brasil. I Palmyra-atollen i Stillehavet invaderte en anemone raskt et skipsvrak og truer nå sunne korallrev.

Skipsvrak byr på tusenvis av steder som forskere kan bruke til å stille spørsmål om livet i havet og habitatene som finnes der. En av de største utfordringene er at mange vrak er uoppdaget eller ligger avsidesliggende til.

Teknologiske fremskritt kan hjelpe forskere med å undersøke de mest utilgjengelige områdene av havet, ikke bare for å finne vrak, men for å bedre forstå biologien som finnes her.

For å få mest mulig ut av forskningen må biologer, arkeologer og ingeniører jobbe sammen for å utforske vrakhabitatene. Til syvende og sist er det slik at jo mer vi lærer, jo mer effektivt kan vi bevare disse historiske og biologiske perlene.