Sommeren 2025 er lokalavisene omkring Oslofjorden fulle av overskrifter om folk som har vært borti klamremaneten.

Enkelte har havnet på legevakten. De forteller at nærkontakten var svært smertefullt med kvalme, en intens stikking som ble til ukontrollerbare rykninger og en brennende følelse med dunkende smerter.

Professor emeritus Stein Kaartvedt ved Universitetet i Oslo har forsket på maneter i årevis, men har aldri sett den lille krabaten.


Klamremaneten finnes mange steder, blant annet så langt nord som Grønland og helt ned til Argentina. I tillegg er det ukjent om det er snakk om én eller flere arter.

Første gang det var rapportert at noen hadde kommet borti klamremaneten i våre trakter var i Sverige i 2018.

– Utenfor Japan er klamremaneten regnet som giftig og kommer man borti den der er det smertefullt. Langs stillehavskysten av Nord-Amerika er den ikke problematisk i det hele tatt, sier Kaartvedt.

– Uheldigvis er det den smertefulle varianten vi har fått her, konstaterer han. Hva slags gift det er snakk om vet han imidlertid ikke.

Kaartvedt forklarer at ikke giftige og mindre giftige varianter er en av grunnene til at noen tror at det er flere arter, men variasjon i giftgrad kan også påvirkes av andre faktorer slik som kosthold.

Hvorvidt det er én eller flere arter må derfor undersøkes med andre metoder enn å se på form og levevis.

Klamremaneten lever av dyreplankton og små krepsdyr. På dagtid holder den seg fast i ålegress eller tang, for så å svømme nærmere overflaten om natten for å spise.

I likhet med andre maneter er den et rovdyr, men Kaartvedt synes det er interessant at giften synes uforholds­messig sterk med tanke på hva den spiser.

– De giftigste manetene er vanligvis fiskespisere som er avhengig av at byttet dør umiddelbart før det stikker av eller ødelegger skjøre tentakler, forklarer han.

– Glassmaneten spiser det samme, og den er ikke like giftig. Det kan skyldes at den lille klamremaneten skal beskytte seg mot andre rovdyr, men det vet vi ikke.

Han forklarer også at manetens adferd gjør at de menneskene som oftest rammes av manetens gift, er folk som vasser i ålegressenger eller områder med tang.






Hvordan maneten fra Stillehavet har havnet i Oslofjorden er et annet mysterium.

– Noen spekulerer i om klimaendringer kan spille inn, men jeg tror ikke det er tilfelle her, sier Kaartvedt.

– Den kan ha kommet hit med ballastvann på skip eller via tang og skjell. I manetens polyppstadium kan den leve lenge og sitte fast i andre ting. Andre steder er introduksjon av arten knyttet til østers­oppdrett, forklarer han.

Ifølge Kaartvedt er de voksne klamre­manetene lite trolige til å drive med strømmen over større avstander.

– De er hjemmekjære, disse manetene. I sitt voksne stadium av livet holder de seg fast i for eksempel ålegress, og tar kortere svømmeturer i nærområdet om natten for å få seg mat, sier han.

En voksen brennmanet er derimot på evig drift, men klamremaneten er ikke det.

– Når jeg snakker om maneter pleier jeg å si at det er funnet fossiler av maneter som er 550 millioner år gamle og de ser akkurat ut som i dag, sier Kaartvedt.

– De fantes allerede 200–300 millioner år før dinosaurene. De har overlevd flere masseutryddelser, og bare svømt videre. Med tanke på alt de har gått gjennom, og overlevd, synes jeg de er utrolig fascinerende, sier han.

Han avslutter med et glimt i øyet:

– I dette perspektivet har også klamre­maneten funnet sin plass. Men nå har den kanskje funnet litt flere plasser.


Kilder: Havforskningsinstituttet og Smithsonian Environmental Research Center