Magasin

Under vannskorpa finner du enorme skogsområder. I Norge har vi faktisk rundt 10.000 km² med blå skog.

Disse skogene består av tang, tare og ålegress – og er matfat og hjem for en drøss med marine dyr.



– Det er vanskelig å overdrive hvor viktig skogen under vann er. Den er en viktig del av grunnlaget for livet langs kysten, sier havforsker Kjell Magnus Norderhaug.

For, som så ofte ellers i naturen og livet ellers; alt henger sammen med alt, og den blå skogen sørger for mat til alle:

• Plantene i skogen blir spist av virvelløse dyr,
• ...som blir spist av krabber, torsk og mange andre fisker,
• ...som igjen er mat for større rovdyr som sjøfugl og sel.

I tillegg til å være et stort matfat, er den blå skogen også en trygg havn. Den be­skytter mot bølger og gir ly for stormer. Her kan man gjemme seg for skumle rovdyr.

– Dersom du er, for eksempel, en sel, så er tareskogen et tipp topp-sted å være. Her kan du spise deg mett på småfisk, sam­tidig som du gjemmer deg for lumske spekkhoggere på jakt, sier Norderhaug.

Å ikke se skogen for bare trær, heter det i ordtaket. Dukker du hodet under vann, ser du tett i tett av vaiende blader.

Trekronene i den blå skogen er taren. Og ingen land i Europa har mer tareskog enn vi i Norge!

Tareskoger finner du langs hele den langstrakte kysten vår. De største finner du fra Vestlandet til Midt-Norge.



Men tare er ikke bare tare. Det er mange arter, men hovedsakelig er det stortare som danner de norske tareskogene i bølge­utsatte områder.

I områder som er mer beskyttet mot bølgene, er det sukkertare som dominerer.



Stortaren er som navnet tilsier, ganske stor. Den kan bli tre-fire meter lang, veier ca. fire kilo, og kan leve i opptil tjue år.

Mellom de store plantene som vokser på havbunnen, blir det også lysninger – slik som i skogen du kjenner fra land – og her kryr det av liv.

Det skaper gode gjemmesteder for de minste på havets bunn. Ja, man finner faktisk hele dyresamfunn av børstemark, slangestjerner, snegler og muslinger i «kjelleretasjen» i tareskogen.

Også «etasjene» oppover tarestilken er bebodd. Det finnes opp til 50 forskjellige alger på stilken til stortaren.

De små algene er utmerkede skjulesteder for virvelløse dyr. Mange virvelløse dyr. På en tarestilk kan det leve opptil ti tusen små virvelløse dyr – fra over 100 arter!

Småtassene er viktig mat for de som er større igjen.

Mangfoldet i tareskogen er enormt. Her finner du.. (Trekk pusten!): Mange ulike arter mosdyr, svamper, børstemark, tanglus, tanglopper, snegl og muslinger – og videre til de litt større krabbene, hummer, kutlinger og nålefisk, leppefisk, sei, pigghå, skater, lyr... og torsk. Puh!

Mange trives i taren, men noen er kanskje litt for glad i å spise den. Kråkebollene går så kraftig til verks at de kan beite ned all tare i store områder. De etterlater seg marin ørken.

Langs deler av kysten i Nord-Norge har hele tareskogen blitt beitet ned.

Slik nedbeiting har også skjedd i andre kystområder rundt i verden, og det er ikke en naturlig prosess.

Trolig skyldes en slik «kråkebolle-bonanzaen» overfiske på kråkebollens fiender, rovfisk som spiser dem. I Norge ble det frem mot 1970-tallet fisket mer enn bestandene tålte.

Men nå ser det ut til at kråkebollene er på retur, etter tiår med marin ørken. Hav­forskerne tror kråkebollene vil fortsette å tape terreng fremover, etter hvert som klimaendringene fører til varmere hav.

Den vanligste kråkebollearten i Norge, den grønne, er nemlig en kaldtvannsart.

Hvem er disse glupske skapningene, egentlig? Jo, kråkeboller er en type pigghud som kalles Echinoidea. Det betyr «som et pinnsvin», et navn som må sies å være passende.

Det finnes omtrent tusen ulike arter kråkeboller i verden. Vi har seksten av disse i Norge.

Den grønne kråkebollen er godt over snittet glade i å gomle i seg tare, men tar også for seg av råtnende materiale, fast­sittende alger – eller en artsfrende. Jepp, kråkebollen er så glupsk at den til og med kan være kannibal.

Ok, så ser kanskje ikke ålegressengen ut som fruktblomstringen i Hardanger, sånn ved første blikk. Men se litt nærmere...

For den lille blomsterplanten i havet er så mye mer enn man skulle tro. Som i den tjukkeste tareskogen, så gir denne blomsterenga kost og losji til mange.

Her starter livet for mange fisk, for eksempel kysttorsken. Tettpakkete ålegressenger er gode gjemmested for fiskeyngel som ikke vil bli sett og spist.

Enkelte har et anstrengt forhold til ålegress. Det trives nemlig best der vi også liker oss, i lune bukter – der ålegresset vil bo og vi vil bygge kai og brygge.

Hensynet til ålegressengene kan være et hinder for utbygging langs kysten. Slikt gjør sjelden verken art og statsforvalter populær hos menneskene.

Men det er en grunn til at hensynet bør veie tungt i favør ålegresset: Mindre åle­gress kan gi store ringvirkninger, siden mange arter mister både matfat, oppvekstområde og hjem.

Det går også utover fiskerne, som fisker etter arter som i løpet av livet er avhengige av ålegress.

Ålegressengene er derfor et av verdens mest verdifulle marine økosystemer. Tenk litt på det, når du ser de duvende engene under vannskorpa.

Havets skoger er kost og losji for mange. Men skogene skjuler også en hemme­lighet: Her lagres karbon.

Hvordan går det til? Havet tar opp i seg omtrent en fjerdedel av alt det karbonet vi mennesker slipper ut i atmosfæren, gjennom gassutveksling i overflaten.

En del av karbonet som havet tar opp, bindes i plantene i havet, gjennom foto­syntese – akkurat som på land. Dette skjer i tang, tare, ålegress og planteplankton.

Når plantene dør, vil noe av det organiske materiale synke ned på dypt vann, og bli begravet der. Karbonet blir på den måten lagret permanent i de ulike lagene hav­bunnen består av.

Når karbon blir lagret slik er det ikke lengre en del av karbonkretsløpet og kan ikke bidra til å varme opp atmosfæren.

På den måten kan skogene i havet ha en viktig klimarolle. Hvor stor den rollen er, det vet ikke havforskerne – ennå. Både Havforskningsinstituttet og forskere verden over jakter på svaret.

Men det kan se ut til det norske «lageret» slår svenskene i hvert fall.

– Tallene vi har, tyder på at en betydelig del av alt karbon som langtidslagres fra blå skog i Norden, stammer fra vår norske tareskog, sier forsker Norderhaug.

Hvordan står det så til med helsa til våre viktige, blå skogsområder her i Norge? Jo, både og, får man vel si.

Tareskogene på Vestlandet og i Midt-Norge er i god tilstand. Lengre nord er store områder fremdeles preget av kråkebollenes herjinger, men situasjonen er altså på bedringens vei.

I Nordsjøen og Skagerrak derimot, er mye av sukkertareskogene tapt. Verre vil det sannsynligvis bli.

– Som en del av global oppvarming øker frekvensen og intensiteten av marine hete­bølger. Kombinert med nærings­salter, formørking og nedslamming på grunn av avrenning fra land, så blir det en heftig dose, sier Norderhaug.

– De blå skogene vokser i kystsonen, i en region der det bor utrolig mange mennesker. Dermed settes de blå skogene under et sterkt press.

Dessverre er det også flere mørke skyer i horisonten.

Ålegress står allerede oppført på inter­nasjonale lister over truede og/eller sårbare arter og leveområder. Foru­rensning og fysiske ødeleggelser i form av mudring, utfylling og utbygging er en alvorlig trussel mot de duvende blomsterengene langs kysten vår.

Så var det denne klimarollen, da. På grunn av økt nedbrytningshastighet i varmere vann, reduseres kapasiteten til å lagre karbon med global oppvarming.

Klimaendringene truer blå skog i mesteparten av verden. Jokeren er nordområdene. Issmelting kan føre til at tareskogene i Arktis øker.

Man antar at det er store arealer med tareskog i Arktis, men de er ennå ikke kartlagt.

Vi vet mye om hvor viktige de blå skogene er for fisk, bunndyr, ja, hele økosystemer.

Men det er fortsatt mye vi ikke vet. For eksempel hvor stort karbonlageret i norske havområder egentlig er, spesielt i Arktis – og hvilken rolle det spiller i klimakampen.

– Det er også avgjørende at vi får på plass mer omfattende overvåkning av våre blå skoger slik at vi kan følge med på de store og viktige endringene for de blå skogene langs Norges lange kyst, avslutter Kjell Magnus Norderhaug.