Magasin

Som barn var jeg så heldig at jeg kunne være på sommerferie hos besteforeldrene mine i Maine, noen timers kjøring nord for Boston på den amerikanske østkysten.

Varme og fuktige dager gikk med til å utforske fyrene langs den røffe kysten, søke ly for sporadiske tordenvær og spise massevis av lobster rolls – tradisjonelle pølsebrød fylt med hummer.

De umiskjennelig duftende fiskemarked­ene i Maine bugnet alltid av krabber, breiflabb, hyse og selvfølgelig hummer – noen ganger for bare 90 kroner kiloen.

Med sine fjell av knust is og nærhet til den nordatlantiske fiskeflåten har markedene en lang historie, eldre enn 1500-tallets europeiske bosetting i Nord-Amerika. Det var en tid da torsken fortsatt var tallrik i nordamerikanske farvann – men tidene har forandret seg.

Torsken er borte som følge av overfiske og andre, mindre arter har tatt over. I 1992 var bestanden av atlantisk torsk på bare én prosent det historiske nivået, og den har aldri kommet seg igjen.

Da jeg kom tilbake til Maine som voksen, med arbeidserfaring som fiskeriforsker, oppdaget jeg at fiskeslagene som ble tilbudt på markedene ikke lenger var de samme som i barndommen.

Hvis du går inn på et fiskemarked i Maine nå, vil du se mange flere utenlandske arter, i tillegg til fisk som du ikke ville tro var spiselig – som knurr.

Et fiskemarked jeg besøkte var fylt til randen av disse rare, beinete skap­ningene. Et lite skilt ved siden av de iskalde fiskekroppene opplyste ganske enkelt at de var "til fiskegryte". De foretrukne fiskeartene har åpenbart forsvunnet.

Jeg besøkte det berømte havforsknings­instituttet Woods Hole Oceanographic Institution i New England, og der fortalte en av forskerne meg noe som fikk meg til å innse at tilstanden til fiskeriene må være alvorlig.

De holdt på med eksperimentelt fiske langt utenfor kysten, på jakt etter nye fiskeplasser i den mesopelagiske sonen – «skumringssonen» – på 200–1.000 meters dyp.

Fisk på dette dypet er små og geléaktige, og finnes ikke i store mengder. Da jeg spurte hvorfor i all verden noen ville fiske der ute fikk jeg et foruroligende svar:

– Det er neste sted å fiske når vi har fisket opp alt ved kysten. Det er ikke særlig lønnsomt, sa forskeren.

Dette fikk meg til å få lyst til å ta med undervannskameraet og utforske det kalde, grå og temperamentsfulle far­vannet i Nord-Atlanteren på egen hånd.

Jeg ville se undervannslandskapet som hadde sørget for mat på bordene i Nord-Amerika i århundrer med egne øyne, før det ble fisket tomt.

Etter en fire timers kjøretur langs kysten til Maine-gulfen og en runde med Covid møtte jeg to dykkekompiser som var i ferd med å fullføre sine doktorgrader ved University of Maine.

– Ikke håp på for mye. Det er ikke så mye å se her, sa de.

De fortalte at de ofte ikke så mer enn noen få fisk og kanskje en hummer på et dykk. Begge studerer hva som skjer med algebestandene når fisken forsvinner og kråkebollene er solgt til Asia.

Tilsynelatene er det bare tang som er igjen.

Vi dro til Two Lights State Park på Cape Elizabeth med baggene fulle av dykker­utstyr. En kjølig havbris traff ansiktet mitt da jeg åpnet bildøren. Et gammelt fyrtårn stod på en klippe med utsikt over Atlanterhavet.

– Der er det, sa kompisen min – vi skal dykke rett under fyret.

Heldigvis var det lite dønninger, for et feiltrinn i den steinete fjæra kunne bety et hardt fall med mye utstyr og tungt kamerautstyr.

Etter å ha tatt på oss vams og tørrdrakt, hoppet vi i det fem grader kalde vannet og begynte å svømme på ryggen utover.

Et lite stykke fra land lå det en rad med bøyer som fulgte konturen av kysten. Vi var fortsatt på grunt vann, og jeg kikket ned. Under overflaten så jeg at det var hummerteiner. Alle var tomme.

Da vi hadde kommet langt nok ut gav vi hverandre OK-tegnet og sank mot bunnen i det grønne, grumsete vannet. Det stein­ete terrenget dannet rygger som gikk dypere og dypere ut i havet, og vi svømte langs en av ryggene mens vi så etter fotomotiver.

Vi svømte og svømte... og svømte.

Her og der så vi en liten krabbe blant algene, eller en manet som fløt forbi. Invaderende grønnsjøpunger dekket bunnen. Ellers var det goldt og øde, med en urovekkende stillhet.

Det mest foruroligende var imidlertid ikke stillheten, men det faktum at jeg på et 70 minutters dykk bare så én fisk. Det var en liten ulke, godt kamuflert blant algene.

Siden jeg begynte å dykke for 13 år siden har jeg vært mange steder i verden, men jeg har aldri opplevd å bare se én fisk på et dykk.

Det blir som å gå i skogen og bare sett ett tre, eller se den siste bisonen på dem enorme amerikanske prærien. Det vi ser ved den amerikanske østkysten kan være slutten på en biologisk epoke.

Det er naturligvis en viss sesongvariasjon i bestandene av både fisk og hummer, men jeg har også dykket andre steder i Nord-Atlanteren og i Polhavet.

Selv i norske fiskehavner har jeg sett tusenvis flere sei og torsk enn jeg så den dagen i Maine-bukta. I havet her burde det være massevis fisk.

Da jeg jobbet med å samle inn fiskeridata for National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) var det lett å gå seg vill i tallene. Fangstene som ble landet ble til regneark som skulle arkiveres på et fjerntliggende kontor.

Det er lett å glemme at de millioner av tonn fisk som registreres på slike regneark er virkelige fisk i den virkelige verden. Konsekvensen er overfiske og svart hav. For en undervannsfotograf betyr det mangel på fotomotiver.

Torskebestanden ved den Nord-Amerikanske atlanterhavskysten kan være en tapt sak, og brukes faktisk som et eksempel på det forskerne kaller «vortex of extinction» – utryddelsesspiralen.

Kanskje kan bildene jeg tok minne oss på hva som står på spill hvis vi ikke revurderer det industrielle fisket. De tomme bildene er både en påminnelse om hva som fantes, og en advarsel om hvordan det kan komme til å bli.