– Redningsdykkertjenesten i Bergen var den andre slike gruppen i Norge, og ble etablert i politiet på mitt initiativ. Jeg var den gang medlem i Bergens Sportsdykkere, sier Hillestad til Dykking.

Han vet godt hvem dykkerne på bildet øverst i saken er, fordi han er selv avbildet bakerst til venstre. Hillestad husker dagen godt:

– Bildet ble tatt i 1973 da den første gruppen med ti redningsdykkere ble offisielt presentert på Dokkeskjærskaien i Bergen, i nærvær av politimester Asbjørn Bryhn, politiinspektør Carl Mentz Rynning-Tønnesen, pressen og tilfeldige skuelystne, forteller han.

Bakgrunnen for initiativet var en tragisk drukningsulykke en februarkveld i 1971. To fem år gamle gutter falt i sjøen i Elsesro sjøbad i Sandviken.

Den ene gutten ble tatt opp av sjøen og bragt til Haukeland sykehus, mens det andre barnet forsvant ned i dypet.



– Jeg jobbet som fotojournalist i Bergens Arbeiderblad og rykket ut da alarmen gikk. Et ambulanse­mannskap fra Bergen brannvesen hadde gjort et fortvilet forsøk på å fridykke i den iskalde sjøen kun iført uniform, sier Hillestad.

Politikonstabel Svein Thunes, som også var aktiv i Bergens Sportsdykkere, ble tilkalt hjemmefra for å søke etter den savnede gutten, som ble funnet død en time senere.

– Jeg ønsket å få etablert en fast rednings­dykkertjeneste, først i Bergen brannvesen, som også hadde ambulansetjeneste og mannskap utrykningsklar på stasjonene til enhver tid, men de ville ikke ha redningsdykkertjeneste, forteller Hillestad.

Politiansatte klubbkamerater i Bergens Sportsdykkere, Svein Thunes, Rasmus Eikemo og Tor Sandal, ble kontaktet. De ble ofte benyttet av politiet til søk etter savnede og opphenting av omkomne i sjø og vann.



Den legendariske politiinspektør Carl Mentz Rynning Tønnesen var positiv til etablering av redningsdykkertjeneste i politiet i Bergen, men bare som en frittstående gruppe tilknyttet politiets idrettslag.

– Jeg var den eneste som ikke var ansatt i politiet, men fikk likevel formell tillatelse til å skaffe penger til utstyr til seks dykkere og senere til en egen bil til dykkerne på vegne av politiet, sier Hillestad.

Givergleden var stor hos byens veletablerte rederier og forsikringsselskaper, og interessen for å delta i «froskemannsgruppen», som den ble kalt, var tilsvarende.

– Det første året gikk med til trening i å kle på seg 11 mm våtdrakter (jakke og bukse) og annet utstyr så fort som mulig både på land og i politibiler under utrykning, erindrer Hillestad.

I tillegg til 2 x 10-liters pressluftapparater som skulle brukes ved full påkledning ved utrykning fra politikammeret, ble det også laget et såkalt hurtigutrykningssett der buksen var utelatt og med 2 x 2,5 litersflasker beregnet til tilfeller der det ikke var tid til å ikle seg bukse.

Fordi dette utstyret var svært begrenset, var det kun ment til bruk for å komme seg raskt ned til en druknende ved kai der dybden lå innenfor et den gang forsvarlig dykk med maksimalt 5 minutters dykketid.

Det var ikke alltid det var noen ledig politibil tilgjengelig når alarmen gikk, og frustrasjonen ble deretter.

– Jeg kjøte en Ford Transit, lang utgave, og innredet den på fritiden som en kombinert utrykningsbil for to redningsdykkere og som fullverdig ambulanse for å frakte en reddet person til sykehuset, forteller Hillestad.

Arbeidet ble utført i garasjen i politihuset i Bergen med lånt verktøy og faglige råd fra politiets bilmekanikere Lohmann, Skjæret og Larm.

Bergen brannvesen bistod uten vederlag med alt som trengtes av brukt ambulanseutstyr pluss VHF-radio med kanalene til ambulansetjenesten og brannvesenet.

Da dykkerbilen var ferdig innredet og lakkert som ambulanse i rød og hvit farge, med «Politi» og «Froskemenn» med store bokstaver på sidene, blålys og siste skrik av elektronisk sirene fra USA, radiosamband og godkjent av Bilsakkyndige, var neste skritt å overlevere bilen formelt til politiet.

– Justisdepartementet nektet fordi det ikke var tillatt å gi gaver til politiet. Det var heller ikke penger til å kjøpe bilen, sier Hillestad.

Varabrannsjef Einar K. Gjessing i Bergen brannvesen tok ha grep og fikk formannskapet i Bergen sin tillatelse til at Bergen Brannvesen kjøpte bilen for 1 – én – krone, og deretter lånte bilen til politiet.

– Fordi den ikke var registrert som politiets kjøretøy, ga ikke Justisdepartementet tillatelse til å montere politiradio i bilen, forteller Hillestad.

Tjenestemennene måtte derfor ha med seg bærbare radiosett når bilen var i bruk. At et bærbart radiosett stadig ble «glemt» igjen i bilen, var en dyd av nødvendighet for å spare tid når alarmen gikk.

Anestesilege Haavard Gjengstø på Haukeland sykehus var en av mange gode hjelpere. Han sørget for at redningsdykkerne fikk gjennomføre en 50 timers utdanning som ambulansepersonell.

Kurset tilfredsstilte kravene til NOU 1972, som dannet grunnlaget for tilfredsstillende kompetanse for alt ambulansepersonell i Norge i mange år.

Redningsdykkerbilen ble innlemmet som reserveambulanse i Bergen med benevnelsen 11.-ambulanse og ble benyttet ved mange oppdrag.

Dette var en pionertid for redningsdykketjenesten i Norge. De eneste dykkereglene som gjaldt, var reglene for sportsdykking.

– Slik redningsdykkerne i politiet opererte den gang både på utrykning og trening dag og natt, og på søkeoppdrag til tider under svært krevende forhold under is, i brønner og i septiktanker, er fy-fy i dag, sier Hillestad.

Noen oppdrag gikk til dybder som i dag betegnes som dypdykking. Våtdraktene ble benyttet i mange år, og det var en rimelig kald fornøyelse om vinteren.

– I tjeneste for politiet unnslapp man heldigvis alvorlige ulykker, selv om det var nære på noen ganger, minnes han.



I årenes løp deltok mange polititjenestemenn og én kvinne i tjenesten. At Justisdepartementet etter hvert ønsket redningsdykkergruppen nedlagt fordi det ikke var en politidisiplin, var ingen hemmelighet.

– Men de snakket til døve ører i Bergen i mange år, sier Hillestad.

Dykkelege Svein Eidsvik ved Haakonsvern orlogsstasjon viste stor velvillighet overfor redningsdykkerne, som i mange år fikk øve på fri oppstigning fra 20 meter i oppstigningstanken til Dykker- og froskemannsskolen.

Da Norsk Luftambulanse startet opp i Bergen i 1988, ble froskemannsgruppen ganske tidlig knyttet til tjenesten.

Når alarmen gikk, ble en redningsdykker på vakt kjørt til luftambulansebasen i Bergen sentrum for utrykning med helikopteret de gangene de ville komme fortere frem enn med dykkerbilen.

– Redningsdykkertjenesten ble til slutt overført fra politiet til Bergen brannvesen i 1991, og en æra var over, avslutter Hillestad.