På 2.500 meters dyp i arktiske farvann lever en blekksprut som til nå har vært et ubeskrevet blad. Nå har den fått det vitenskapelige navnet Muusoctopus aegir.

Arten er en dyphavsblekksprut som lever på havbunnen, der den spiser andre smådyr. Den har en vid utbredelse – fra Island, langs kontinentalskråningen utenfor Norge, helt nord til Svalbard og østover til Karahavet.

Har du sett blekksprut i Norge?

– Det å oppdage og vitenskapelig identifisere arter er viktig – ellers kan vi miste dem før vi i det hele tatt visste at de var her, sier havforsker Lis Lindal Jørgensen.

Hun er en av artikkelforfatterne som nå har introdusert blekkspruten for vitenskapen, i en artikkel i jounalen Zoological Letters.

SE VIDEO

Finner nytt hus til blekksprut

Hvert eneste år reiser Havforskningsinstituttet på økosystemtokt i Barentshavet. Mens bølgene slår mot baugen står havforskerne støtt langs «samlebåndet» for å sortere artene som er hanket inn med trålen.

– De samme artene kommer opp individ etter individ, og vi sorterer både stort og smått. Så er det plutselig noe som skiller seg ut, sier hun.





Lodde etter lodde og sild etter sild, men så: En blekksprut man biter seg merke i. Kanskje er armene et knepp lenger enn hos andre, fargene en smule annerledes eller så har den et uvanlig antall sugekopper.

Jørgensen har vært på talløse tokt over mange år, men hun blir aldri vant til å få slike overraskelser i trålen – for det er langt fra hverdagskost.

SE VIDEO

Verdensmester i å herme

– Det er en ufattelig glede. Jeg får stjerner i øynene og går nesten i kne av det, sier og smiler fra øre til øre.

Havforskerne mistenkte at de hadde med en ny art å gjøre allerede i 2012, men det tar tid å samle nok individer, nok data og nok detaljer til å være sikre.





Det er forsker Alexey Golikov fra GEOMAR i Kiel som har tatt Muusoctopus aegir i nærmere øyensyn.

Blekkspruteksperten har flere ganger tatt sjøbeina fatt og vært med på økosystemtokt i Barentshavet for å samle materiale.

Golikov har finstudert 25 individer hentet inn fra ulike tokt over flere år, og har sammenliknet hver minste detalj med andre kjente arter.

LES OGSÅ

Blekksprut sett med gamle øyne

– Lengden og bredden på kroppsdelene og antallet sugekopper på armene skiller seg fra andre kjente blekksprutarter. Til sammen viser totalbildet at Muusoctopus aegir er en helt egen art, forklarer Jørgensen.

Navnet på den nydøpte blekkspruten viser at den hører til i slekten Muusoctopus. Av de 12 blekksprutene man i dag kjenner til fra arktiske områder, hører fire til denne slekten.

Artsnavnet aegir kommer fra Ægir, jotnen som hersket over havet i norrøn mytologi.

15 blekkspruter har fått norske navn

Den nye arten er en relativt liten og blir bare opptil 23,5 cm lang. Den er brunlig i fargen, med blekere områder på buken og et hvitt felt rundt munnen.

Muusoctopus aegir er en åttearmet blekksprut som hører til i familien blekkfrispruter (Enteroctopodidae) – altså blekkspruter som ikke har blekk!

LES OGSÅ

Gratulerer med morsdagen!

I tillegg til den nylig beskrevne arten omtaler forskerne en annen blekksprut som Muusoctopus sp., fordi de så langt ikke har samlet inn nok individer til å stadfeste hvor den hører hjemme på slektstreet.

– Trolig er det en variant av Muusoctopus aegir og ikke en egen art, men vi har ikke nok data til å si noe sikkert, sier havforskeren og forklarer:

– Det er litt som med mennesker, vi er forskjellige – noen har blå øyne og andre brune, men vi er samme art likevel. Så vi må finne ut av hva spennet innenfor en art er før vi kan si om noe er særegent eller ikke.





Fortsatt er det mye forskerne ikke vet om Muusoctopus aegir og hvordan den lever, der nede langt under overflaten.

– Det er en mystikk rundt disse dyphavsblekksprutene, fordi det er så mange ubesvarte spørsmål. Vi vet alt for lite om dem, og derfor er også alle kunnskaps­bitene vi klarer å samle veldig verdifulle, sier Jørgensen.



Blekkspruten har ikke dukket opp i fangsten på hvert økosystemtokt, men det er heller ikke hvert år man undersøker dypt nok i havet til å nå den.

– Det er ikke uten grunn man sier at man vet mer om månens overflate enn om dyphavet, for det er dyrt, og krever både tid og ressurser å utforske, sier Jørgensen.