Ni pleksiglassplater ble senket ned under vannskorpa i en havn i Egersund. Der skal de henge i ro og mak i flere måneder, mens båter suser rundt på overflaten, fisk svømmer forbi og plankton driver med strømmen.

Fem måneder senere er havforsker Vivian Husa tilbake. Hun heiser opp platene, som nå har grodd til med alger og dyr. Disse skal hun ta i nærmere øyesyn. Skjuler det seg spor av fremmede arter her?





Disse begroingsplatene er en del av en ny pilotstudie fra Havforskningsinstituttet.

Forskerne har undersøkt hvor effektive ulike metoder – både nye og «gamle» – er for å oppdage fremmede arter langs kysten vår.

LES OGSÅ

Over 40 fremmede marine arter

Resultatene er sammenfattet i en fersk rapport, utført på oppdrag fra Miljø­direktoratet – og metodene har gitt resultater:

– Til sammen identifiserte vi 33 fremmede arter. Av disse var sju nye dørstokkarter som ikke er etablert i Norge fra før, og disse fant vi flere steder, forteller Husa.





Dørstokkarter er arter som ikke hører hjemme i Norge, men som sannsynligvis vil etablere seg i naturen vår på sikt.

For å granske metodene har havforskerne kartlagt tre havner i Egersund, Stavanger og Tananger. Disse ligger i områder som tidligere har blitt definert som høyrisiko for fremmede arter.

Slik kjenner du igjen havnespy

I hver havn ble tre stasjoner undersøkt med flere ulike metoder, blant annet den såkalte Rapid Coastal Surveu (RCS). Den innebærer at forskerne på forhånd lager ID-kort for arter man skal være oppmerksomme på.

– Vi har også undersøkt en hel rekke genetiske metoder, som miljø-DNA, forklarer Husa.

LES OGSÅ

Ny liste over fremmede arter

Miljø-DNA – også kalt eDNA – er arvestoffet levende organismer avgir til miljøet rundt seg. Dyr som lever i havet etterlater seg nemlig genetiske spor i farvannet der de ferdes, gjennom for eksempel avføring, hudceller eller skjell.

– Det er utrolig at vi kan fange opp så mye i DNA-analyser av vannprøver. De gav gode indikasjoner på forekomsten av fremmede arter, sier Husa.





Analyser av vannprøver med miljø-DNA var enkeltmetoden som gav flest funn i pilotstudien.

De konvensjonelle metodene registrerte 307 marine arter, og av disse var 19 fremmede arter eller risikovurderte dørstokkarter.

DNA-analysene viste 2.268 marine ater, der 26 arter var fremmede og dørstokkarter. Men DNA-metodene har også sine ulemper:

LES OGSÅ

Flere fremmede arter truer Oslofjorden

– Man får veldig lange artslister, og det blir omfattende å undersøke om alle artene virkelig er her, sier forskeren.

Det ene er at genbankene kan by på feilkilder – DNA-sekvenser kan for eksempel være fra arter som er feilbestemt, eller to arter som er nærstående kan ha en identisk sekvens, men skille seg fra hverandre i hvordan de ser ut.

– I tillegg kan det være forurensning i prøvene. Om man får treff på en fremmed fiskeart som bare finnes i Kina, så kan det være at den har vært brukt som ingrediens i sjømat, og dukker opp grunnet kloakk i havna, forklarer Husa.



De sju dørstokkartene forskerne identifiserte i pilotstudien ble funnet flere steder, så disse har forskerne god grunn til å tro at er her.

Med bakgrunn i pilotstudien råder forskerne til å bruke en kombinasjon av etablerte metoder og DNA-metoder i et fremtidig nasjonalt program for overvåking av fremmede arter i Norge.

LES OGSÅ

Sjøhest – ikke så uvanlig likevel?

– De vanlige metodene gav gode bevis på at en art var i områder, men DNA-analysen gav indikasjoner på at flere fremmede arter kunne være til stede, forklarer Husa.



Tidligere forskning har vist at fremmedarter som djevletunge og havnespy, som er påvist flere steder langs Norskekysten, trolig har haiket hit som groe på båter.



Husa peker på at et internasjonalt overvåkingsprogram kan gi varsel om problematiske nykommere og viktig informasjon om hvordan man kan imøtegå disse:

– For å forstå omfanget av fremmede arter i Norge, og i hvor stor grad de påvirker økosystemet, er det avgjørende å kartlegge og overvåke spredningen.