Fisk kan ha psykedeliske mønstre, fiske­stang i pannen, ha rare kroppsformer eller være dekket av hår. Noen av dem er giftige, mens andre er mestre i kamuflasje eller lever på overraskende steder.

Mange av verdens vakreste og mest bisarre fisker finnes sørøst i Indiahavet – her blir du kjent med noen av dem:

Avkommet til fløyfiskarten Dactylopus dactylopus finnes i sanden, men gjør ikke særlig mye for å kamuflere seg. De slående fargene gjør den lett å oppdage selv om den bare er én centimeter lang.

Raja Ampat Sea Dragon eller Kyonemich­thys rumengani ble ikke beskrevet før i 2007. Siden da har den 2–3 cm lange nåle­fisken også blitt funnet i Lembeh Strait.

Den er svært vanskelig både å finne og fotografere, men der det finnes én er det gjerne flere: De er dårlige svømmere og holder ofte sammen i små grupper.

Keiserfiskene som lever i Indiahavet er kjent for å ha vakre farger også når de er voksne, men det er avkommet som virkelig setter synet på prøve:

Det psykedeliske mønsteret kombinert med en «vimsete» svømmestil gjør det nesten umulig for en angriper å fokusere – det er helt hypnotisk å se på! Dette er en juvenil keiserfisk, Pomacanthus impera­tor, fotografert i Sulawesi i Indonesia.

Pygmesjøhesten Hippocampus bargibanti blir ikke mer enn 2,5 cm lang og finnes i Indiahavet og Stillehavet. Utvekstene på kroppen ser nøyaktig ut som polyppene på korallviften den lever i og den er svært vanskelig å oppdage.

Den rosa varianten er den vanligste. Eksemplaret til høyrenederst er en gravid hann – hos sjøhestene er det nemlig pappaen som bærer eggene.

Kan fisk ha hår? Hvis ikke var det noen som glemte å gi beskjed til den hårete froskefisken Antennarius striatus som finnes i Indonesia.

Den er i slekt med vår hjemlige breiflabb, og lokker til seg byttet på samme måte – med en fiskestang med agn som den dingler foran munnen. Når en stakkar lar seg lure nært nok suges den inn i den digre kjeften med det som er en av de raskeste bevegelsene i dyreriket.

Dragefisken Pterois volitans er en imponerende fisk og en formidabel jeger. De lange, fjærliknende finnene har giftige finnestråler og det er få rovfisk som prøver seg på en voksen dragefisk.

I de senere år har dragefisken invadert det karibiske hav og Middelhavet – tidligere fantes den bare i Rødehavet, Indiahavet og Stillehavet.

Nålefisken Solenostomus paradoxus er en av de mest bisarre fiskene som finnes på tropiske korallrev.

På engelsk kalles den «Ornate ghost pipefish» eller «Harlequin pipefish», og den kan forekomme i en rekke forskjellige farger og mønstre. Som hos våre hjemlige nålefisker er det hannen som bærer eggene hos denne arten.

Øglefisken Synodus variegatus har en fryktinngytende tanngard og er en fremragende bakholdsjeger. Den ligger urørlig på bunnen og venter tålmodig til en stakkars fisk kommer for nært – så slår den lynraskt til.

Øglefiskene har en vid utbredelse og det finnes arter i denne familien i Karibia, Atlanterhavet, Middelhavet, Rødehavet, Indiahavet og Stillehavet. Er man rolig er den relativt enkel å fotografere.

Den skrekkinnjagende djevelskorpion­fisken Inimicus didactylus er svært giftig og en mester til å kamuflere seg i sanden. Den finnes i Indiahavet, og er et populært fotomotiv på steder med svart lavasand, som her i Lembeh Strait.

På engelsk kalles den «Devil scorpionfish» eller «Demon stinger», og den er en ekte bakholdsjeger som som jakter på småfisk om natten.

Det er vel ingen fisk som er mer psyke­delisk fargerik enn mandarinfisken Synchiropus splendidus. Dykker man i skumringen kan man se dem komme ut fra gjemmestedene sine for å pare seg.

Hannen og hunnen gjør en liten dans sammen før egg og melke slippes ut i vannet – på samme måte som vår hjemlige fløyfisk som er en slektning av mandarinfisken.

Den lille dobbeltsugeren Discotrema crinophila lever i en fjærstjerne, og er perfekt kamuflert til å passe verten.

Den er svært vanskelig å finne, men er du forsiktig og kommer nært nok vil du som regel finne ikke bare én fisk – men to. Disse fiskene lever nemlig nesten alltid i et parforhold.

De stripete ålemallene Plotosus lineatus beveger seg i en tett stim og oppfører seg som om de var én organisme. Det er vanskelig å feste blikket på én enkelt fisk!

Dette fungerer flott som beskyttelse for de 3-4 cm lange småfiskene – men skulle det ikke være nok til å forvirre en angriper er det i tillegg giftige.

Harlekin-froskefisken Antennarius macu­latus har ekstrem kamuflasje og ligner så mye på svampen den vanligvis sitter på at den kan være nesten umulig å oppdage.

Når den vil skifte beite foretrekker den ofte å traske avgårde på bunnen med brystfinnene i stedet for å svømme. De er omdannet slik at de likner små føtter.

Steinfisken Synanceia verrucosa er en av verdens giftigste fisker. Den stoler på kamuflasjen og sluker enhver stakkar som kommer for nært den grådige kjeften.

Den ligger gjerne nedgravd i sanden på grunt vann, og er man uheldig å tråkke på den kan det være dødelig.

Den lille pegasusfisken Eurypegasus draconis er en av de merkeligste og best kamuflerte innbyg­gerne på sandbunnen, der de er travelt opptatt med å lete etter mat som de snapper i seg med den rørliknende munnen.

Disse fiskere lever som regel alltid i par, og finnes i Sørøst-Asia og Australia. Et særtrekk ved denne arten er at de feller skinnet (i ett stykke!) med jevne mellomrom for å bli kvitt parasitter.

Den søte, lille sekretær-slimfisken Acanth­emblemaria maria på Bonaire er lever i huller fra rørormer i korallene der den finner beskyttelse mot farer.

Når noe spiselig driver forbi åpningen smetter den lynraskt ut og snapper godbiten, før den piler tilbake i hullet sitt.