Jeg så nylig filmen «Kampen om Narvik», som skildrer tyskernes angrep på byen i 1940. Utfallet er vi kjent med.

En medvirkende årsak til det tyske nederlag på fjorden utenfor Narvik var at deres ni flunkende nye jagerne hadde for lite drivstoff og ammunisjon.

De ble derfor enten lett bytte for allierte stridskrefter eller de valgte å rett og slett renne seg selv på land når drivstofftankene var nesten tomme. Resultatet var at havneområdet og strandsonen i fjordene rundt Narvik ble en enorm skipskirkegård.





Både krigsskipene og flere av de mange senkede handelsfartøyene rommet store mengder diesel og bunkersolje. Opp gjennom 60 og 70-tallet, og også senere ble det obser­vert oljelekkasje fra flere av krigsvrakene.

Det har tatt mange tiår å rydde opp.

Fra naturens side er indre Ofotfjorden, med Narvikbukta, Rombaken, Herjangen og Beisfjorden det området i Norge som har den nest største tidevanns­amplitude. Det vil si at det her er stor forskjell mellom høyeste høyvann og laveste lavvann.





Kun Nesseby innerst i Varangerfjorden i Finnmark har større tidevannsforskjell. Største tidevannsforskjell i Narvik er hele 3,6 m ved springflo. Det er derfor store vannvolumer som skal forflyttes, og strømmen er derfor ofte svært sterk.

Konsekvensen er at små oljelekkasjer i mange tilfeller spres og blir oppløst (dispergert) i vannet på grunn av strømmen, uten at det dannes en synlig oljefilm på vannoverflaten.



Da Norge fikk sin miljøvernlov i 1972, ble det en prioritert oppgave for Statens forurensnings­tilsyn (SFT) som ble opprettet i 1974 og var en av forløperne til dagens Miljødirektorat, å rydde opp i forurensning fra krigsvrak både i Ofotfjorden og andre områder langs kysten.

Oppryddingen dreide seg om å tømme vrakene for olje og annet forurensende materiale. Annet forurensende materiale var PCB- holdig smøreolje, lysarma­turer, kondensatorer og elektronikk. Man skulle også sikre at oppryd­ding kunne finne sted uten detonering av gjenværende ammunisjon om bord i båtene.

April 1940: Slaget om Narvik

Flere av krigsvrakene ligger i strandsonen eller på så grunt vann at de er tilgjengelige for fritidsdykkere. Det ble derfor også en prioritert oppgave å sikre vrakene mot plyndring, suvenirsamling og krenkelse av gravfreden for omkomne soldater og sjøfolk.

Ansvaret for oppfølging av skipsvrak ligger i dag hos Kystverket. og ifølge deres tall finnes det i dag mer enn 2.000 skipsvrak av ulik alder, størrelse og forfallsgrad langs Norskekysten.

LES OGSÅ

Da krigen kom til Norge

Det har i flere omganger blitt foretatt vurderinger av hvilke vrak som utgjør en miljørisiko og som bør tømmes for olje, og hvilke som fortsatt bør hvile i fred.

Den seneste oppryddingsaksjonen omfattet to vrak i Narvik havn, og det ble senest i 2011 fjernet ca. 200 kubikkmeter olje fra vrakene av jageren Erich Giese og lasteskipet Neuenfels.





Hvilke oljemengder som fortsatt er til stede i båtene, er usikkert. Hovedinnsatsen i oppryd­dingen har vært å tømme vrakene for olje.

Det har vært mindre fokus på utlekking av miljøgifter noe som blir stadig mer aktuelt etter hvert som vrakene brytes ned og forfaller.



Det sier seg selv at oljesøl og miljøgifter har uheldige effekter på marine dyr og økosystem. Men skipsvrakene kan faktisk også være godt nytt for noen dyregrupper i havet.



Både sjøanemoner, sjøpunger, svamp og noen arter børstemark lever fastsittende på harde overflater. De små paraplyformete orga­nismene på bildet av vraket fra Narvik er påfuglmark som sitter i sine rør og filtrerer vannet for små næringspartikler ved hjelp av sine tentakelkroner.

For disse er det ikke viktig om det er et skipsvrak, en fjellskråning eller et brufunda­ment de sitter fast på. Deres viktigste krav til omgivelsene er at det er god vannutskiftning og næringsrike partikler å filtrere.





I filmen satte hendelsene dype og langvarige spor hos både hovedpersonene og de øvrige involverte.

At det også oppsto påvirkninger under havoverflaten, er det ikke rettet fokus på, og det var selvfølgelig heller ikke tanken da filmens manuskript ble forfattet.

Men opprydding er fortsatt aktuelt, og siste kapittel i historien om konsekvensene av krigshandlingene i Narvik er derfor ikke skrevet.