Forventningene var høye da vi skulle gå i vannet ved Scoglio Rosso rett utenfor havnen i Ponza. Vi hadde kommet med ferge kvelden før, og drømte om sølv­fargede fisk og nysgjerrige blekkspruter til det var på tide å stå opp.

Vi tok en rask cappuccino på vei til dykke­senteret, og gjorde oss klar til det første dykket. Vi hadde hørt mye pent om dykkingen på Ponza, og etter det krystall­klare vannet å dømme så det ut til å stemme.

Scoglio Rosso eller Red Rock ligger bare en 10–12 minutters båttur fra havnen, og er det nærmeste dykkestedet på menyen hos Ponza Diving.

Normalt betyr ikke nærmere nødvendig­vis bedre, men denne lille øya er et unntak: Her man man gjøre to eller tre forskjellige dykk, og hver gang blir man møtt av stimer med fisk, naken­snegler, knallrøde ulker, truende murener og en vakker eng av posidonia-sjøgress.

Et stykke fra det nordvestlige hjørnet av øya stikker en knaus opp fra bunnen til rundt 22 meters dyp. Det er et sted med masse fisk og nakensnegler, og en fantastisk utsikt ut over den dype sand­bunnen nedenfor.

Alt på den 18 meter lange dykkebåten «Nettuno» er akkurat så profesjonelt som man kan forvente; mannskapet er erfarne og får dykkerne trygt og effektivt i vannet og opp igjen.

Noen ganger bruker vi en liten RIB for å komme tett på land, men som regel er det «giant stride» fra hekken på «Nettuno». Dykkeflaskene fylles pronto med to Coltri-kompressorer når vi er tilbake på dykkesenteret.

Rett utenfor Punta del Papa på den nord-vestlige siden av Ponza venter et stykke krigshistorie på sandbunnen.

Det amerikanske landingsfartøyet LST-349 nesten vanskelig å se midt i de enorme stimene med frøkenfisk som har funnet seg et hjem rundt krigsvraket. Baugen er rett og slett imponerende med tre massive kanoner for å møte eventuelle angripere.

LST-349 var 100 meter lang og var på 3 960 BRT. Skipet grunnstøtte i grov sjø den 26. februar 1944, og selv om mange av mannskapet hoppet i land for å prøve å stabilisere skipet med trosser lot hun seg ikke redde.

Både mannskapet og de tyske krigsfangene som var ombord måtte gå i livbåtene, med fare for å bli knust mellom skroget og klippene. Noen av dem ble vasket på sjøen av kuling og bølger og ble aldri funnet. Totalt mistet 14 mann livet – fire amerikanere, en britisk offiser og ni tyske fanger.

Baugseksjonen ligger der skipet sank, mens akterenden drev rundt 400 meter inn i bukten Caia dell'Acqua. Baugen er full av gule korallvifter, og inne i vraket kan man fortsatt komme over støvler, deler av uniformer og andre minner fra en svunnen tid.

Et annet fantastisk dykkested like øst for dykkesenteret er Punta della Madonna. Tre små øyer med bratte klipper adskilt av smale kanaler byr på et perfekt sted å utforske grotter og tunneler, og i skyggene dekkes berget av oransje Tubastrea-koraller.

Lyset skinner spektakulært igjennom åpningene og lager en vakker stemning i halvmørket.

På bunnen ligger det masse store steinblokker, og er man eventyrlysten kan man svømme rundt den ytterste av de tre øyene; Faraglioni. Den er omtrent 100 meter lang, og det er stort sett ikke mer enn 12–15 meter dypt.

På vei tilbake til båten passerer vi en vakker madonnastatue som sitter på bunnen under en stupbratt vegg, sammen med en engel, en hest og en ku. Mens de overveier livet under vann svømmer vi videre langs veggen, og finner en spennende 30–40 meter lang tunnel som vi svømmer gjennom.

Lyskjeglene og de tilsynelatende myke steinformasjonene som er polert av bølgene gjennom årtusener gjør inntrykk. Dette stedet er også populært for nattdykk, og da finner man massevis av geitefisk, skorpion­fisk og forskjellige krepsdyr som er ute på vift.

På den lille øya Palmarola, omtrent en times båttur unna, har naturen sørget for noen utrolige dykkesteder.

Cattedrali di Palmarola byr på et dypt, smalt juv som skjærer seg gjennom kalksteinsklippene. Når du svømmer 50 meter inn og snur deg får du et fantastisk syn: Den smale kløften er knallblå og trolsk, og lokker deg tilbake ut mot havet.

Katedralen er full av fisk og krepsdyr, og livet klorer seg fast på veggene på begge sider. De fargerike svampene og korallene danner en vakker kontrast til de grågrønne sjøgressengene utenfor katedralen, og det er massevis av fisk og småkryp å kikke på.

Det kan virke vanskelig å velge riktig objektiv på dette dykket, men vil du prøve å fange det magiske lyset inne i katedralen er en vidvinkel definitivt det rette valget.

Havnen i Ponza er pittoresk, og turister synes den minner om mer kjente steder som Portofino med sine bittesmå hus stablet oppå hverandre, malt i vakre pastellfarger som skinner i kveldssolen. Overalt ligger det små restauranter og barer, og de trange smugene byr på små butikker og en lang rekke Instagram-øyeblikk.

Sjømat er det mest fremtredende på menyene utenfor restaurantene, og å spise og drikke i den varme kveldsbrisen gir deg en avslappet følelse av å virkelig oppleve den italienske livsstilen – La Dolce Vita, det gode liv.

Skal det være litt polpo griglio eller calamari, eller kanskje dagens fangst? Vi led valgets kvaler hver eneste kveld, men ta det med ro – det smaker like deilig uansett hva du velger.

På dagtid kan du nyte en cappuccino på en av kafeene langs havna hvis båten kommer inn mellom dykkene. Italiensk kaffe er best i verden, og utsikten over Ponza havn med vakre fiskebåter og elegante, moderne yachter er uslåelig. Heldigvis ligger dykkesenteret midt i havnen, slik at du aldri trenger å gå langt mellom dykkene eller etter at båten kommer inn for kvelden.

Langs promenaden ved San Antonio-stranden finner du flere barer og restauranter, så det er nok å utforske på ettermiddagen og kvelden. Det er deilig å bare se på gatelivet mens du slapper av, nyter et måltid, en drink eller en iskald Perroni.

Selv om de fleste av gjestene er sportsdykkere, finner mange rebreatherdykkere også veien til Ponza. Innehaver Andrea Donati er instruktør på JJ-CCR, og den uken vi er på besøk holder han kurs for to dykkere som vil krysse over til den mørke siden. Kursene er grundige, og Andreas rykte som en svært kompetent instruktør er viden kjent.

Rebreatherdykkerne blir med oss på flere dykk, og det er ikke uten misunnelse vi ser dem fortsette til dypere farvann når vi må bevege oss opp på grunna igjen. Mens en 5 mm våtdrakt er tilstrekkelig for oss i 22 graders vann (i oktober), har de på seg tørrdrakter for å kunne dykke komfortabelt dobbelt så lenge.

Vel ombord i båten ser vi forgjeves etter bobler, men innser at de går glipp av noe viktig når de dykker så lenge: Vi kommer før dem i køen når det serveres snacks mellom dykkene! Hver dag kan man glede seg over delikat og smakfull fingerfood som er tilberedt i byssa ombord, og til og med de italienske gjestene var imponert over variasjonen og de herlige smakene.

Ponza er lett tilgjengelig med hurtigbåt eller bilferge fra Terracina eller Formia. Turen tar omtrent halvannen time, og det er akkurat nok tid til å dele en flaske rødvin og la hverdagens stress ligge igjen på fastlandet.

Når man nærmer seg den vakre øya er man allerede innstilt på et lavere tempo og avslappende dager, og folk smiler og får deg til å føle deg velkommen.

Både Terracina og Formia er lett tilgjengelig med tog eller bil fra både Roma og Napoli, som begge har internasjonale flyvninger fra hele Europa. Dermed er Ponza bare noen timer hjemmefra for de fleste norske dykkere.